🔒

Spørsmål og svar

Ofte stilte spørsmål om Renere havn.

Hvorfor skal det ryddes?

Miljøgifter fra land spres med luft og vann til jord og sjøbunn. Her lagres miljøgifter og frigis sakte slik at de i lang tid etter utslipp fortsatt kan skade små og store organismer som planter, fisk og dyr. Da har miljøgiftene kommet inn i næringskjeden og utgjør en risiko for oss mennesker. Havneområdet er preget av tusen års virksomhet. I sjøbunnene er det påvist tungmetaller og organiske miljøgifter fra tidligere industri- og kloakkutslipp i sjøen. Industrien langs havnebassenget er i stor grad nedlagt og gjenliggende forurensning på land er ryddet opp. Gjenværende industri har strenge krav til utslipp til luft og vann, og kloakken går nå til renseanleggene. Den største kilden til spredning av miljøgifter og forurensning i havnebassenget er nå sjøbunnen selv. Derfor er opprydding etter tidligere utslipp av miljøgifter til havnebassenget viktig for et rent og rikt hav.

 

Hvor skal det ryddes?

Miljøbyen Trondheim har som mål at spredning av miljøgifter fra sjøbunn i havna ikke skal medføre uakseptabel miljø- eller helserisiko. Utenfor de aktive trafikkområdene skal sjøbunnen ha så god kvalitet at den ikke er til hinder for fiske og fangst, og at det ikke fører til opphopning av miljøgifter i næringskjeden. Fire områder må forbedres for å nå målene. Disse er Ilsvika, Brattøra, Kanalen og Nyhavna. For resten av havnebassenget utgjør ikke sjøbunnen like stor miljø- eller helserisiko.

Se for øvrig: Interaktivt kart

 

Hva skal gjøres?

Tildekking er å isolere forurensningen med rene masser. Dette hindrer at miljøgifter lekker ut eller virvles opp, samtidig som det hindrer organismer å komme i kontakt med de forurensede massene.

Mudring er å flytte løsmasser på havbunnen fra et sted til et annet. Dette ansees ikke lenger som et miljøtiltak alene, fordi det øverste laget på sjøbunnen virvles opp mens mudringen pågår. Prosessen gir derfor stor fare for spredning til vannmiljøet, samtidig som det forurensede topplaget igjen avsettes på sjøbunnen etter mudring. Derfor må det ofte tildekkes med rene masser etter mudring.

Se for øvrig: Mudring og tildekking og Deponering

 

Hva skal gjøres annerledes i Ilsvika?

I Ilsvika er det fare for ras på sjøbunnen og vi kan derfor ikke tildekke med mer enn 10 cm. En tildekking på 10 cm vil ikke isolere den forurensede sjøbunnen. Laget er likevel nok til å redusere vannstrømmen gjennom den forurensede sjøbunnen og dermed redusere utlekking av sjøbunn med over 90 %. Det er lite eller ingen skipstrafikk i området, og vi slipper derfor å ta hensyn til oppvirvling som følge av propeller.

 

Blir det trygt å spise sjømat fra havneområdet?

Per i dag er det ingen egne kostholdsråd for sjømat i Trondheim havn. Tidligere råd om ikke å spise blåskjell fra Ilsvika ble opphevet etter at nye målinger viste stor forbedring, som resultat av at forurensede områder på land i Ilsvika er ryddet opp. Ved å rydde opp i havnen nå unngår vi at kostholdsrådene gjeninnføres. Det er likevel et nasjonalt råd om ikke å spise lever fra selvfanget fisk fra skjærgården. En opprydding i Trondheim havn alene vil ikke kunne fjerne dette rådet.

 

Hvor farlig er tilstandsklasse 5 på sjøbunnen?

Generelt er sjøbunnen i Trondheim havn i tilstandsklasse 3 og 4. Noen steder er det tilstandsklasse 5 på grunn av høyere konsentrasjoner av PAH og TBT samt noen metaller.

Tilstandsklasse 5 er definert som konsentrasjoner av miljøgifter som gir omfattende akutte effekter for organismer som lever i eller på sjøbunnen.

Tilstandsklasser for sjøbunn

Figur 1: Klassifiseringssystem for sjøbunn (kilde: Miljødirektoratets TA-2229/2007)

Noen av stoffene er også giftige for mennesker, som arsen og bly. Kobber er svært giftig for vannlevende organismer, men ikke for mennesker. Høye konsentrasjoner av krom er svært giftig for mennesker, men ikke like giftig for organismer i havet. Klassifiseringssystemet for sjøbunn er derfor ikke direkte overførbart til en risikovurdering med hensyn på human helse.

 

Hvor farlig er massene som skal legges i deponiet?

Sjøbunnen som skal mudres i Trondheim kan med noen unntak klassifiseres som tilstandsklasse 1-3 basert på klassifiseringssystemet for landjord og human helse. Unntakene er PAH og TBT, som tilsvarer opptil tilstandsklasse 5 flere steder i havnebassenget, og stoffene arsen, bly, kobber og sink som tilsvarer opp til klasse 5 i Nyhavna.

Det landbaserte systemet er laget slik at tilstandsklasse 1 er definert som ren jord, tilstandsklasse 2 og 3 aksepteres i barnehager og bolig- og sentrumsområder, og tilstandsklasse 4 og 5 kan aksepteres i kontor-, industri- og trafikkområder. Alt over klasse 5 defineres som farlig avfall og skal fjernes.

Det vil med andre ord kunne bygges kontor, industri, park og kanskje også boliger og barnehager på kaikantdeponiet når det er forsvarlig lukket. Det kommer an på om vi kan legge de mest forurensede massene dypest ned i deponiet.

 

Hvorfor tildekke i stedet for å mudre alt og sende det til et deponi?

Det er store mengder forurenset sjøbunn i Trondheim havn, opp mot 300 000 m3. Mudringsprosjekter medfører spredning av partikler og forurensning under arbeid. Det skal derfor settes opp et miljøgiftbudsjett som viser at total spredning under anleggsfasen er mindre enn spredningen fra sjøbunnen ville vært over tid uten opprydding. Fordi alle mudrede masser må håndteres gjennom transport og forsvarlig lagring, er det et poeng å mudre så lite som mulig.

De fire områdene som skal forbedres, er de verste stedene i Trondheim havnebasseng. Dersom sjøbunnen mudres uten å tildekkes etterpå, vil gammel forurensning spre seg til de mudrede områdene. Fordi forurensningen har foregått i over hundre år, har det blitt et tykt lag med forurensning nesten én meter ned i sjøbunnen. I Trondheim mudrer vi så mye vi trenger for å få plass til et tilstrekkelig tildekkingslag og samtidig opprettholde seilingsdyp der det er relevant. Ved å isolere forurenset masse fra vannmiljøet og organismer, reduseres spredning av miljøgifter fra sjøbunnen til et akseptabelt nivå for en storby med aktiv havnedrift.

 

Hvordan fungerer tildekkingslaget?

Et tildekkingslag skal ha flere funksjoner. Øverste del skal være så grovkornet at det hindrer tildekkingen å forsvinne med propelloppvirvling. Laget skal være tykt nok til å hindre at organismer graver seg ned til det forurensede laget; med andre ord sørge for at den biologiske aktivitet kun skjer i laget med rene masser. Laget skal samtidig være tykt nok til at strømninger i vannet rett over sjøbunnen ikke påvirker utlekking fra den forurensede sjøbunnen og at isoleringen hindrer miljøgifter å fordele seg opp gjennom laget. I tillegg skal tykkelsen på tildekkingslaget ta høyde for unøyaktigheter i selve utleggingen og en innblanding som skjer når tildekkingsmassene treffer den forurensede sjøbunnen. For å oppfylle alle disse funksjonene må Kanalen, Brattøras ytre basseng og Nyhavna tildekkes med 30 – 65 cm tykke lag.

 

Hvordan skal arbeidet overvåkes mens det pågår?

Arbeidet skal overvåkes underveis med kontinuerlige målinger av partikler i vannet i og utenfor områdene hvor anleggsarbeidene foregår. Konstruksjoner som etableres for å stoppe partikkelspredning skal kontrolleres jevnlig. En plan for slik overvåking lages på bakgrunn av strømmålinger som utføres våren 2014.

 

Hva skjer med mudringsmassene?

Totalt vil det mudres og hentes opp ca. 75 000 m3 forurensede masser. Oppryddingsarbeidet forutsetter en deponiløsning, et sted hvor massene kan isoleres og lagres uten å skade miljøet.

 

Hvorfor deponi i Nyhavna?

Av alle stedene i Trondheimsfjorden som er vurdert for plassering av deponi, fremstår Nyhavna som beste alternativet. Nyhavna består av to basseng og to ubåt-bunkere fra andre verdenskrig og er i dag det mest forurensede området i havna – både med hensyn til miljøgiftenes høye konsentrasjoner og forurensningens utstrekning i dybden. Ved å ha deponiene i Nyhavna slipper vi å transportere de mest forurensede massene over renere områder, og sjøbunnen i hele Nyhavna blir betydelig renere etter opprydding. I et sjøbunnsdeponi og i et strandkantdeponi har vi bedre kontroll på massene enn der de ligger i dag. På sjøbunnen foran Dora 1 er det en stor, dyp grop etter flytedokka som lå der tidligere. Denne gropa fungerer som et sjøbunnsdeponi, en naturlig forsenkning på bunnen hvor mudringsmasser blir liggende uforstyrret av horisontale vannstrømmer. Ved å tildekke med sand på samme måte som de andre stedene i havna, vil massene også ligge uforstyrret av vertikale strømninger, utlekking av forurensning og spredning med propellstrømmer.

Strandkantdeponiet bygges opp som en utfylling og nytt land i forlengelsen av Kullkranpiren. Slik kommer deler av mudringsmassene  til nytte som sentrumsnært og attraktivt landareal. Prosjektet skaper dermed et attraktivt miljø både over og under vann.


Hva er alternativet til deponi i Nyhavna?

Alternativet til å deponere mudringsmassene i Nyhavna, er å skipe alt til NOAHs anlegg på Langøya i Vestfold. Det vil ta rundt 30 båtlass 648 nautiske mil (120 mil) langs norskekysten for å transportere alt ned til Langøya.

 

Er det sikkert at forurensningen ikke vil spres ut av deponiet?

Det er alltid en risiko med deponier, og det viktigste er at risikoen for spredning er vesentlig lavere enn om massene skulle ligge utildekket på sjøbunnen i all fremtid. For å gjøre risikoen så liten som mulig, har vi undersøkt hvor fine eller grove partikler mudringsmassene består av, hvor mye miljøgifter de inneholder og hvor stort utlekkingspotensialet er. Resultatene gjør at vi kan bruke riktig filtermasser når vi bygger opp deponiveggen slik at vi ikke får lekkasjer fra kaikantdeponiet. Det legges inn flere barrierer for å motvirke spredning; fiberduk og sandfilter legges på innsiden av en steinsjeté slik at avstanden fra forurensede mudringsmasser til sjøen er minimum 3 meter. For sjøbunnsdeponiet er det tildekkingslaget som minimerer risikoen for utlekking og spredning av miljøgifter. Konstruksjonen overvåkes i noen år etter at deponiet er lukket, før vi kan konkludere med at det har vært vellykket.

 

Hvilken risiko utgjør deponiet for mennesker?

Når deponiet er lukket med overdekningsmasser, er de forurensede massene kapslet inne og gjort utilgjengelige for mennesker. Den eneste måten vi kan komme i kontakt med massene på, er dersom det graves eller bygges i deponiet uten forholdsregler eller dersom miljøgifter lekker ut av deponiet og kommer inn i næringskjeden via organismer. Deponiet blir registrert i matrikkelen (nasjonalt eiendomsregister) som en eiendom med forurenset grunn. Forurensningsmyndigheten må derfor godkjenne at de nødvendige forholdsreglene er tatt før det kan bygges eller graves på deponiet. Miljøgifter kan bare lekke ut av deponiet dersom det oppstår svikt i konstruksjonen.

 

Hvor lenge varer deponiet?

De planlagte deponiene er svært robuste, og bare menneskelige inngrep, ulykker eller naturkatastrofer reduserer levetiden.  Sånn som tildekking og deponiveggene er designet, vil ikke filtermassene bli utsatt for stor slitasje over tid. Beregnet levetid er minimum 100 år. Et deponi som lekker miljøgifter vil likevel utgjøre lavere risiko en forurensningen gjorde utildekket på sjøbunnen. Et deponi som begynner å lekke kan dessuten repareres med nye konstruksjoner som f eks. filtermasser, steinsjeteer, filterduk, stålspunt eller betonginnkapsling.

 

Hvorfor skal det ikke stabiliseres med sement, slik det ble gjort i pilotprosjektet på Pir II?

Med gode filtermasser på innsiden av steinsjeteen er det ikke behov for å stabilisere massene for å hindre utlekking av forurensning. Stabilisering med sement er samtidig tidkrevende, kompliserende og dermed også fordyrende. Det kan likevel bli behov for sementstabilisering for å sikre deponiveggen og dermed øke volumet i strandkantdeponiet.

 

De gamle pålene i Kanalen måtte fjernes for å kunne mudre og legge ny sjøbunn, og nye stolper er satt ned. Hvilke påler er brukt?

Det er satt ned ca. 65 påler. Seks av disse er stålpåler, mens noen er gamle og gjenbrukte trepåler. De øvrige pålene er av kreosotimpregnert tre.

 

Hvorfor er det brukt kreosotimpregnerte trepåler?

Materialet i pålene er gjennomprøvd og har lang levetid i sjø, gjerne 50-80 år. Pålene er beskyttet mot angrep fra pælemark, en mark som kan gjøre svært stor skade på trekonstruksjoner i saltvann ved at den spiser opp treet. Vi ønsker at pælene som nå settes ned skal stå lenge, slik at den nye sjøbunnen som er lagt får ligge mest mulig i ro. Påler med kort levetid må byttes oftere og faren for å punktere den nye sjøbunnen (tildekkingslaget) blir større. Tilpasning av lengde og bruk av pælene som feste er enklere ved bruk av treverk.

 

En oljeaktig film kan ses i vannet rundt de nye pålene i Kanalen. Er dette skadelig?

Nye kreosotpåler ”svetter” ut olje, spesielt på varme og solrike dager, og man bør unngå direkte hudkontakt. Det samme gjelder for den oljeaktige filmen som ses i vannet.
Kreosot inneholder stoffer som er sterkt irriterende for huden og kan gi kraftige reaksjoner. Eksponering av kreosot kan skje ved direkte hudkontakt eller ved at man puster inn kreosotdamp eller støv. De mest vanlige plagene forbundet med berøring er hudeksem og forsterket solforbrenningsreaksjon. Irritasjon i øyne og slimhinner, hodepine, svimmelhet og kvalme kan også forekomme. Kreosot inneholder stoffer som er kreftfremkallende. 


Hvordan påvirker kreosot kvaliteten i vannet og på sjøbunnen?

Kreosot i seg selv er ikke løselig i vann, og det er de vannløselige fenolene (opptil 3 % innhold i norsk kreosot) som lekker ut fra overflaten til sjøvannet. Fenoler danner en oljeaktig film på vannet. Bare en liten dråpe vil gi oljefilm over et stort område på sjøoverflaten. Fenoler løses i vann og vil ikke samle seg opp på sjøbunnen.

Andre stoffer i kreosot er sterkt fettløselige og vanskelig nedbrytbare og kan derfor hope seg opp i næringskjeden. Fettløslige stoffer siver i mindre grad ut til vannet. Vi ønsker å finne ut hvor mye som siver ut og gjør derfor målinger i Gryta hvor det settes opp nye kreosotpåler. Det blir også satt ut prøvetakere i Brattørbassenget ved påler som ble satt ned i 2014. I tillegg blir det målt referanseverdier i nærheten. Vi håper at prøvene skal si noe om utlekkingen fra kreosotpåler og hvordan dette utvikler seg over tid. Når kreosotbehandlet tre utsettes for vær og vind skjer det også en viss avdamping og utvasking av kreosot slik at trevirket etter hvert blir grått. Etter 10 til 30 år skjer det lite avdamping av kreosot fra materialene.

 

Hvem finansierer oppryddingen i prosjekt Renere havn?

Miljøbyen Trondheim har gjennomført en rekke miljøtiltak som skal bidra til en bærekraftig by, som er kommunens mål. Renere havn er et av de viktigste bidragene til dette. Sammen med Trondheim Havn tar Trondheim kommune miljøproblemer på alvor og legger til rette for et hyggelig og rent miljø i havneområdet. Trondheim kommune og Trondheim Havn samarbeider om prosjektet og får 75 % statlig støtte til miljøtiltakene. Prosjektet er beregnet å koste 221 millioner kroner. For denne summen får vi en renere havn gjennom at 360 000 m2 sjøbunn blir renere. Som en følge av det får vi et bærekraftig miljø for fisk og sjødyr, tryggere sjømat og en bedre opplevelse i havna. Havneområdet skal bli så rent det kan bli i en storby. Prosjektet har som oppgave å finne den beste løsningen for å håndtere forurensede masser lokalt og gjennomføre tiltakene på en trygg måte.